Det har oppstått en ny diskusjon om sykefraværet. Grunnen er den sterke økningen som har skjedd det siste året. Vanligvis fører økonomiske kriser til at sykefraværet går ned, men det er ikke tilfellet denne gangen.
Slik det ser ut i dag vil sykefraværet i 2009 bli 10 prosent høyere enn i fjoråret. For samfunnsøkonomien betyr denne økningen en ekstra utgift på 4.6 milliarder. Dette begrenser statens finansielle handlefrihet vesentlig. Mange nye studieplasser kunne vært finansiert i det sultefôrede statlige utdanningssystemet for selv en begrenset del av disse pengene!
I gjennomsnitt er 7.1 prosent av de yrkesaktive borte fra jobben en tilfeldig dag. Helse- og sosialsektoren er blant de som rammes hardest, med 9.6 prosent på sykemelding. BI kommer godt ut av det relativt sett. Hos oss veksler sykefraværet mellom 2.5 og 3.0 prosent. Uten å bagatellisere problemene for de som er syke, må dette sies totalt sett å være akseptabelt.
Samfunnsmessig er det god grunn til å ta problemet med høyt sykefravær på alvor. I øyeblikket står temaet høyt på den politiske dagsorden. En rekke forslag lanseres, som alle har det til felles at de vil skjerpe kontrollordningene, enten det er med legene eller bedriftenes oppfølging av de sykemeldte. Man skal ikke se bort fra at det er en del å vinne på dette. Spørsmålet er om det går til bunns i sakskomplekset.
Mye taler for at man i langt større grad må tørre å diskutere arbeidstakernes egne valg og handlemåter, selv om det ikke er politisk populært.
Man er ikke enten frisk eller syk, men arbeidsfør i varierende grad. Stadig flere har nok frihet i jobben til selv å kunne tilpasse arbeidsinnsatsen etter dagsformen, og har derfor i mange tilfeller et reelt valg om de vil gå på jobb eller ei.
Det grunnleggende problemet er at vi føler oss mer syke, samtidig som vi i realiteten blir mer friske! Forhold som hører til menneskelivets normaltilstand, som graviditet og sorg, defineres oftere som sykdom.
Arbeidslivet som sådan har begrenset skyld i dette, siden det er liten støtte i data for å påstå at arbeidsforholdene brutaliseres. Selv den stadig mer utskjelte norske lederstanden har neppe noen gang drevet mer coaching og omsorg overfor sine medarbeidere enn nå.
Det virker derfor svært rimelig at det er en del å vinne på å la arbeidstaker selv bære en større del av kostnadene ved sitt fravær i form av karensdager. Dette er ikke nok til å håndtere hele det tunge langtidsfraværet, men det er ikke noe argument for ikke å bruke karensdager der det kan virke.
Arbeidsgiver må på sin side stille opp med en fleksibel holdning som aksepterer at folk har minusdager, og varierer sin arbeidsinnsats etter det.