Hele folket i masterstudier?

Antallet masterstudenter vokser kraftig. Det gjør også antallet av forskjellige mastergrader som tilbys på markedet. Aftenposten tar opp temaet på sine økonomisider den 11. november.

I utgangspunktet er denne veksten positiv. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en av de viktigste forutsetningene for verdiskapning og velstand.  Samtidig er det positivt for den enkelte – personer med høy utdanning er bedre rustet mot mange av livets risikoer som arbeidsløshet og helseplager, og de forsyner seg oftere av livets goder, for eksempel kultur og trening (!).

Noen antyder at det blir for mange med masterutdanning. Da er det grunn til å minne om at det de siste tretti årene jevnlig har blitt spådd overproduksjon av høyt utdannede. Spådommene har aldri slått til. Arbeidsmarkedet har ikke bare tatt inn personer med lang utdanning, det har også vært flere perioder med knapphet på relevant kompetanse. Når personer med høy utdanning kommer ut i arbeidslivet skaper de en dynamikk som gir nye arbeidsplasser, og denne effekten er undervurdert i mange av de prognosene som har spådd overproduksjon av akademikere.

I stedet for å si at for mange er i ferd med å ta mastergrad, er det mer fruktbart å spørre når i livsløpet det er best å ta en. På BI har vi et viktig skille mellom Master of Science, som er et fulltids studium man ofte tar i ung alder i forlengelsen av bachelorgraden, og erfaringsbaserte mastergrader, som tas senere i livet, og gjerne i kombinasjon med jobb. For en del yrker og profesjoner tror jeg sistnevnte mastergrad passer best. Ikke alle føler seg hjemme i den utpregede akademiske formen som kjennetegner Master of Science – studiene. For disse vil det ofte fortone seg bedre å ta jobb etter bachelorgraden, og så, etter at man har skaffet seg en del erfaring og praksis begynne på et masterstudium.

Statistisk viser det seg at deltakerne på erfaringsbaserte masterstudier er i midten av trettiårene når de starter.

Jeg tror med andre ord vi vil se at det avtegner seg to typiske livsløp i utdanningsmarkedet framover: De som gjør seg ferdig med masterstudiene i ung alder, og de som kombinerer studier med jobb senere i livet, og lar den realkompetansen de har skaffet seg i arbeidsmarkedet være en viktig inkorporer del av utdanningen.

Noen synes å mene at de erfaringsbaserte mastergradene er en utvanning av masterutdannelsen. Det er jeg uenig i. Praktisk erfaring plassert i en faglig utviklingskontekst kan være like verdifullt og utviklingene som en mer ensidig boklig basert lærdom. Begge deler vil ha en naturlig plass i fremtidens kunnskapssamfunn.