Professor Jørgen Randers på BI har fått Akademikerprisen! Prisen deles ut av fagforbundet Akademikerne for langvarig fremme av kunnskapens betydning.
I tillegg til å gratulere Randers er dette en god anledning til å reflektere litt over akademisk frihet. Temaet er særlig aktuelt i disse dager, da en gruppe av studenter og ansatte ved NTNU arbeider for akademisk boikott av Israel.
Jørgen Randers har, helt siden han som medlem av den såkalte ”Roma-klubben” var med å publisere studien ”Limits to Growth” i 1973, vært en uredd talsmann for politisk upopulære tiltak som skal sikre bærekraftig ressursforvaltning og klima. Hans langvarige engasjement er ikke bare en god illustrasjon av kunnskapens betydning, men også av akademisk frihet. Den innsikten vi i dag har i ressurs- og klimaspørsmål ville ikke vært mulig dersom forskningen hadde vært knyttet for sterkt til politiske eller andre særinteresser. Det må være mulig å tenke fritt uten fare for negative sanksjoner, dersom samfunnet skal få tilgang på all den kritiske innsikt som trengs for å utvikle seg i gunstig retning.
På BI er vi stolte av at Randers har fått en pris som gjenspeiler betydningen av akademisk frihet. Han er heldigvis ikke alene. Daglig er faglige på BI til stede i det offentlige rom med forskningsbaserte innsikter som bidrar til samfunnsdebatten.
Av og til får jeg som rektor sinte eposter og telefoner fra personer og organisasjoner som føler seg tråkket på tærne av uttalelser fra BI ansatte. Da er mitt svar alltid det samme. Vi vil ikke sensurere våre faglige. BI står som høyskole ikke inne for våre ansattes ytringer. De faglige har selv ansvaret for sine bidrag i offentlige debatter. Dersom noen er uenig i deres synspunkter, og mener at de har svakt grunnlag for sine påstander, får de ta til motmæle i det offentlige rom. Det er også grunnen til at vi er positive til at våre ansatte diskuterer åpent og offentlig seg i mellom i faglige spørsmål.
Jeg mener derfor det er svært betenkelig når enkelte ansatte og studenter ved NTNU forsøker å overtale universitetets styre til boikott av alt akademisk samarbeid med Israel. Binding av institusjonens forskning og undervisning til bestemte politiske standpunkter vil med stor sikkerhet legge uheldige bindinger på den faglige friheten. Dette kan på sikt true akademias legitimitet som en fri og uavhengig institusjon. Jeg er enig med Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås som i gårsdagens avis skrev at forskere og andre med politiske agendaer burde forfølge disse gjennom normal aktivitet i politiske partier, og ikke ved å foreslå politiske bindinger på universiteter og høyskoler, bindinger som i neste instans lett vil true den faglige friheten.
Forslaget om å få NTNU til å boikotte Israel er lett å kritisere fordi det er så åpenbart innskrenkende på den akademiske frihet. Ofte er forslagene mer subtile. Av og til lanseres politiske agendaer under headinger som ”samfunnsansvar” og ”etikk”. Universiteter og høyskoler bes om å forplikte seg til formuleringer og aktiviteter som binder dem til organisasjoner og formål som i seg selv kan framstå som prisverdige, men som allikevel er knyttet til helt spesifikke interesser, og som derfor vil forplikte virksomheten til bestemte politiske agendaer.
Bindinger til det politisk korrekte kan være vel så farlig for den akademiske frihet, som det framstøtet som nå gjøres for å få NTNU til akademisk boikott av Israel.